MENU

Humanitære intervensjoner fører til terrorisme

Midt på natten 19.juni 2011, ble en humanitær NATO-bombe sluppet over et tettbebygd strøk i Libyas hovedstad. Huset til Mukhtar al-Gharari ble truffet og fem av hans familiemedlemmer ble drept. Blant de var Jomana på to år og Khaled som var syv måneder gammel. 8 andre ble skadet.

Hva som så skjedde med de overlevende er ikke kjent, men sannsynligheten for at de er traumatisert er så absolutt tilstede.

Ikke bare traumatisert, men kanskje også fylt av hat.

Hat mot NATO-landene som drepte familien, for deretter å terrorisere de i månedsvis med sine fantastiske presisjonsbomber. Det sagt –  det er vel lite sannsynlig en presisjonsbombe traff huset til al-Gharari, da NATO ble rapportert å gå tom for de 2 måneder før.

I et brev til UN International Commission of Inquiry on Libya i 2012, kom NATO inn på angrepet. De “aksepterte muligheten” for at “et villfarent våpen hadde forårsaket de omkomne.”

Hva skjer med mennesker som blir utsatt for slike angrep? Hvordan ville du ha følt det hvis store deler av verden gikk sammen for å bombe ditt land, dag etter dag – måned etter måned?

Kanskje samme følelser som de fleste kosovoalbanere hadde etter Kosovo-krigen?

Menn (89%) og kvinner (90%) uttrykte sterke følelser av hat mot serberne, med 44% av mennene og 33% av kvinnene som sa de ville handle utfra disse følelsene. –Mental health, social functioning, and attitudes of Kosovar Albanians following the war in Kosovo.

 

 

 

Forskning på radikalisering 

I dag er det en økning av både militære intervensjoner (invasjoner) og terrorisme, men årsakssammenhengen har vært lite undersøkt. Derfor er det interessant å se på en studie i siste utgaven av Journal for Deradicalization, som er et dobbelt blindt fagfellevurdert tidsskrift  med forskning på radikalisering. I ekspertrådet til journalen er blant annet professor ved Politihøgskolen, Tore Bjørgo.

Studien heter “What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization? og ble publisert for få dager siden hos Radicalisation Research.  Det er et akademisk nettsted for forskning på ekstremisme, med fokus på den som er relatert til islamisme.

Studien undersøkte radikalisering som følge av Vestens kriger i Afghanistan og Irak, drone-krigen mot Al-Qaeda og koalisjonskrigen mot ISIS. To forskjellige typer krigsføring ble sett på – bakkeangrep og den mer “distanserte” krigsformen med kun flyangrep.

Det finnes selvfølgelig andre årsakssammenhenger når det gjelder økende radikalisering og terrorisme, men den vi her ser er helt klar. Studien viser er det en sterk sammenheng mellom vestlige militære intervensjoner og økning av terrorisme.

Definisjonen av terrorisme er subjektiv, spesielt steder hvor det er en utenlandsk militær intervensjon. Angrepene mot soldater som okkuperte Afghanistan eller Irak, hvor styrkene ble oppfattet som å undergrave landenes suverenitet og innbyggernes levemåte , er vanskeligere å kategorisere. Tilfeller som dette fremstår i stor grad som «terrorisme» for Vesten, men som “frihetskrigere” for de som støtter et opprør mot de som intervener. –What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization?

 

 

terrorist

The New Superstar, Anthony Freda

 

En frelser blir født

Når USA sammen med sine lydige allierte angrep Afghanistan og Irak i sin “War on Terror”, hadde landet allerede en dårlig anseelse i området. Da skjer det studien beskriver som “de-pluralization” – en utvikling av tanker om at det kun finnes en løsning – ekstrem vold tilbake mot de som angriper. Skremme okkupantene vekk fra landet.

Der hvor forestillingen om den “onde okkupanten” allerede finnes , kan slike hendelser lett forverre prosessen med de-pluralization, og dermed føre til en større grad av radikalisering, da gruppen begynner å forstå at et minkende antall levedyktige løsninger og metoder er tilgjengelige for å takle det økende problemet. -What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization?

Krigene medfører alltid tap hos sivilbefolkningen, og folk opplever sorg og hat mot de som drepte deres kjære. I en cocktail av hat og traumer er de mer sårbare, og derav lettere å rekruttere for ekstremister. Og de som rekrutterer, fremmer ideen at den eneste løsningen tilgjengelig for å beskytte lokalbefolkning og suverenitet er ekstrem vold i retur.

Terrorisme kalles “de fattiges våpen”, hvor det blir sett på som eneste mulige løsning i den asymmetriske krigen som føres. Da er selvmordsaksjoner en løsning som fremmes for å få den militære makten som okkuperer landet til å forsvinne.

“Faktisk, Pape understreker at “fra Libanon til Israel til Sri Lanka til Kashmir til Tsjetsjenia,” hver eneste kampanje med selvmordsangrep mellom 1980 og 2001 var rettet mot å gjenvinne sitt samfunns suverenitet ved å overbevise den utenlandske militære intervensjonsmakten om å trekke seg.  For “det viktigste målet et samfunn kan ha er uavhengigheten av sitt hjemland fra utenlandsk innflytelse eller kontroll.”  Når et samfunns suverenitet blir utfordret, er de som rammes mer villige til å betale det største offeret for å oppnå sine mål. –What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization?

 

 

NoBoots_freda_web

No Boots, Anthony Freda

 

Bakkeangrep

Ved invasjon (intervensjon) med bakkestyrker vil en følelse av å miste sin suverenitet skje hos de som blir invadert. Samtidig bryter sivilsamfunnet sammen og man får en politisk og sosial nedbrytning av landene. Studien kaller det en lunte for terrorisme da det blir vanskelig å opprettholde lover.

Så har man aspektet med kulturell konflikt ved bakkeangrep, hvor soldater som verken kan det lokale språket eller har noen særlig kunnskap om kulturen går inn med full tyngde. Det hele blir sett på som en nedlatende og arrogant invasjon som medfører ustabilitet og sivile dødsfall.

Igjen så er det følelsen av mangel på muligheter som fører til radikaliseringen. Denne gangen muligheten til å kunne dyrke sine egne verdier.

Et eksempel er hva som skjedde når amerikanske soldater i 2012 brant alle eksemplarene av Koranen de hadde i sitt fengsel på Bagram Air Base i Afghanistan. Det medførte bombeaksjoner mot flybasen, hvor 30 personer døde og over 200 ble såret. I opptøyene som fulgte ble over 40 personer drept og 270 skadet.

De vestlige krigene i muslimske land blir derfra ofte sett på som en krig mot islam og deres måte å leve på. Dermed kan radikale krefter promotere ideen om at det er to valg – dem eller oss – det onde Vesten eller terroristgruppen.

Å forstyrre sensitive lokale maktrelasjoner mellom individer, religiøse fraksjoner eller etniske grupper med okkuperende militære styrker, har derfor nesten alltid en uforutsett konsekvens  i form av en økning i terrorvirksomhet. -What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization?

 

 

Mr. Goodbomb Anthony Freda

Mr. Goodbomb,  Anthony Freda

 

Luftangrep

Kosovo-krigen er et greit eksempel på hvordan folk mister sine valgmuligheter ved intens bombing:

I Kosovo-krigen var også Norge med. Det var visstnok regimet som skulle rammes. Men alt etter få dagers bombing kunne Ljubisa Rajic rapportere i Dagbladet at det dreide seg om terrorbombing, mer enn 60 prosent av målene var sivile. Etter 78 døgns bombing kunne status gjøres opp. 95 prosent av tapene var sivile. Landets infrastruktur var ødelagt, sjukehus, gamlehjem, barnehager, skoler, universiteter, vannforsyning, elektrisitetsverk, fabrikker, veier og broer og hele boligområder var blitt bomba.

Denne formen for krigføring mangler menneskelig interaksjon, og er suveren for den angripende makt i form av lave dødstall.

Men luftangrep presenterer en uangripelig makt for de som blir bombet. En krig som ikke er rettferdig kjempet. Følelsen av urettferdighet kommer og fra viten om at ingen vil stå ansvarlig for dronebomben som drepte deres familie – ingen står ansvarlig for bomben som ble sluppet fra jagerflyet.

Folk mister muligheten til å forsvare seg, og radikale løsninger fremmet av ekstremister blir svaret på hvordan de kan forebygge flere dødsfall.

I områder hvor droneangrep har skjedd, har det medført en oppfatning av en æreløs, feig og asymmetrisk krigføring. Studien viser at følgene er en rask aksept for grupperinger som al-Qaeda på slike steder.

 

 

 


“Humanitære intervensjoner” tar som oftest lang tid – gjerne årevis. Mottageren av vestens nye humanisme blir da kronisk undertrykt og ekstrem vold blir sett på som den eneste løsningen.

Siden USA begynte regelmessige droneangrep i Jemen har landet hatt en økning av terrorangrep fra 20 i 2009, til 400 i 2013. Somalia opplever tilsvarende tall.

Flyangrep over Syria i 2014 medførte blant annet at kornkammer ble bombet. Der stod da sivilbefolkningen uten mat til vinteren, og selvfølgelig vil det medføre sinne over den urettferdigheten de ble påført.

Er du sulten i en sånn situasjon vil du ha få muligheter, og da vil radikale løsninger være det man står tilbake med. Det blir utnyttet av ekstremistgrupper som bygger på ideen om at terroraksjoner er svaret.

Vestlige styresmakter tror at deres luftangrep på andre land kan gå ubesvart uten nevneverdige tap. Det er feil og den logiske konsekvensen av den uangripelige krigføringen, er at terrorhandlinger flyttes hit hvor vi bor.

Luftangrep presenterer de under med en ulik og uangripelig makt som ikke kan bekjempes rettferdig, og tenner interesse for å eksportere terrorisme tilbake til de intervenerende land. -What is the Impact of Foreign Military Intervention on Radicalization?

 

 

 

Nato-bombingen av Libya ble fremstilt som en humanitær aksjon – vi skulle beskytte sivilbefolkningen. Ikke gjennom bakkestyrker, men som daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sa – vi skulle innføre demokrati fra 40 000 fots høyde.

Jens Stoltenberg beskrev krigen som en “utmerket trening for det norske luftvåpnet”.

Regjeringspolitikerne nektet  å bruke ordet krig. Nå het det en humanitær operasjon, et militært bidrag, en humanitær intervensjon.

Krigen ble og fremstilt som noe historisk helt nytt, for det var ikke lengre en gammeldags krig som her skjedde. Derimot en humanitær operasjon iverksatt for å hjelpe sivilbefolkningen.

Og for å gjøre galskapen fullkommen – bombeaksjonen ble kalt  “Operasjon Unified Protector”.

I dag opplever vi en økende grad av terrorisme i våre nærområder. Samtidig en flyktningstrøm som få innrømmer Vestens militære angrep og innblanding i andre land er ansvarlig for. Dette er nærmest et ikke-eksisterende tema, for det tåkeleggende “humanitære” språket kriger i dag er omgitt med har sin effekt.

Språket gjør så folk slipper å kjenne på resultatet av krigshandlingene. For språket fjerner skyldfølelse og moralsk ansvar for hva de humanitære militærangrepene har medført. Dermed kan de gjøre det igjen.

 

Share this...Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on StumbleUponShare on TumblrEmail this to someoneDigg this

Leave a Reply

%d bloggers like this: