MENU

Pedofili, animerte overgrepsbilder og moral

I en virtuell verden sitter 7 år gamle Jenny på en huske i en park. Rundt henne leker noen barn mens andre ligger i gresset og nyter sommeren. Jenny er en avatar i en grafisk fremstilt verden på nettsiden Second Life – et sted hvor folk kan lage en virtuell personlighet som de kan styre i et dataanimert landskap.

Inn i parken kommer så Kevin. Han er og en avatar lagd av en kunde på nettsiden – men bak avataren finner vi da også et menneske. En person som sier han elsker barn.

Jenny hopper av husken og går mot Kevin, mens hun gir tegn på at hun vil ha sex med han – noe de ender opp med å ha midt i parken. Jenny er fortsatt 7 år – Kevin er 45.

Han går så ned i en kjeller på skolen i det virtuelle landskapet. Der sitter han sammen med mange andre og ser på at barn blir bundet fast og voldtatt – gang på gang.

Kevin påstår fortsatt at han elsker barn.

Dette brutale stedet på internett ble avslørt i 2008 og stengt dagen etterpå – men når det skjedde dukket minst 10 andre steder opp. Samme dag.

I Kina og andre steder selger de oppblåsbare sexdukker som ser ut som barn.

Men ingen har jo her blitt skadet, så kanskje dette burde være tillatt?

 

457017_10150697183186188_20431706187_9628342_2054545142_o

 

 

Pedofili og moral

Bør fiktive bilder, tegneserier og tekst med pedofilt innhold være tillatt? Er pedofili moralsk akseptabelt? Dette er noen av spørsmålene som Ole Martin Moen forsøker å finne svar på i sin artikkel «The ethics of pedophilia», som i vår ble publisert i Nordic Journal of Applied Ethics.

Moen er postdoktor i filosofi ved Universitetet i Oslo, hvor hans forskningsinteresser hovedsakelig gjelder anvendt etikk. Han var tidligere leder for Human-Etisk Studentlag, og har sammen med to andre etablert Humanistskolen som startet i høst. Der er han styreleder og underviser i filosofi. Moen blir og beskrevet som norges mest kjente Transhumanist, noe som gjenspeiler seg i hans forskningsinteresser som dreier seg om sentrale ideer for transhumanister, deriblant kryonikk og annen livsforlengelse.

Artikkelen til Moen har noen røde tråder som går igjen, og den viktigste er – overgrep mot barn medfører stort sett alltid skader hos barnet, og bør derfor betraktes som en umoralsk handling. Men samtidig stiller han spørsmål om hvem og hva som skader barnet – og dimensjonene forandres.

Moen starter med å klargjøre litt av diagnosen på pedofili, omfang og samtidig hva målsetningen hans er:

The overall approach I will defend is that pedophilia is bad only because, and only to the extent that, it causes harm to children, and that pedophilic expressions and practices that do not cause harm to children are morally all right.

Argumentasjonen til Moen tar utgangspunkt i at moralsk fordømmelse oftest er relatert til skyld og kontroll – og er det utenfor noens kontroll (f.eks. genetiske faktorer) har vi lettere for å unngå fordømmelsen.

Moens standpunkt at pedofili er moralsk akseptabelt, har han kommet til ved å blant annet sette et klart skille mellom «passive pedofile» som ikke overgriper seg mot barn, og pedofile overgripere. Moen hevder den seksuelle tiltrekningen mot barn er et valg som pedofile ikke har tatt frivillig, og at den passive pedofile derfor ikke kan fordømmes moralsk. En pedofil overgriper er derimot i kontroll over sine handlinger og kan moralsk fordømmes.

Denne type retorikk åpner for flere måter argumentasjonen kan videreføres på. Edwards (2013) stiller spørsmålet om hva som vil skje hvis vitenskapen finner ut at pedofile overgripere mangler impulskontroll utfra sine genetiske komponenter, og at de dermed har betydelig større vanskeligheter med å undertrykke sin atferd.

De «velger» ikke å ha under gjennomsnittet av impulskontroll, og handlingen blir da et valg de ikke frivillig har tatt. Dermed medfører Moens argumenter at heller ikke pedofile overgripere kan fordømmes moralsk for overgrepet.

Moral også er et viktig aspekt innen diagnosering av pedofili. Sykdomsdiagnosen er basert på at pedofili er et umoralsk seksuelt avvik utfra blant annet mangel på samtykke fra barnet.

Å hevde som Moen gjør, at pedofili er moralsk akseptabelt så lenge de ikke begår overgrep, vil gjøre sykdomsdiagnosen irrelevant. Landskapet man da beveger seg over i, er at pedofili vil bli definert som en legning – og folk med legninger har de samme rettigheter som alle andre.

Diskrimineringsloven om seksuell orientering som trådte i kraft 1. januar 2014, forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering.

I tillegg stiller loven krav om at det arbeides aktivt for likestilling, og hvilke rettslige reaksjoner som finnes dersom loven er brutt. Likestilling innebærer 4 viktige komponenter som er likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging.

 

helnwein_3492

 

 

Moral, skade og samtykke

Moen skriver det “kan være” umoralsk for pedofile å søke seksuell kontakt med barn – det på grunn av skadeomfang og manglende samtykke:

Even if we grant that it is not immoral to be a pedophile, it might still be immoral for pedophiles to seek sexual contact with children.

Han viser til deler av den overveldende mengden forskning som forteller om skader etter overgrep og gjør det klart det er hvor hovedandelen av barna havner.

Men det finnes også personer som forsvarer seksuelle overgrep av barn, og Moen viser til holdninger fremmet av filosof Robert Ehman som eksempel på det.

Ehman hevder at barn sjelden tar skade av overgrepet når det skjer, og at skadene kommer senere som en følge av samfunnets fordømmelse.

Moen ser ut til å være enig, og benytter en bok av Susan Clancy for å underbygge Ehmans argument om at samfunnet har skylden for skaden. «The trauma myth» som boken heter, er et slags forsøk på å lage en studie om samfunnets rolle vedrørende skadeomfang.

Boken er under sterk kritikk fra mange hold – manglende forståelse av hvordan denne type studier utføres, og ikke minst en ekstrem utelatelse av empiriske data er nøkkelord. Philip J Kinsler er en anerkjent professor innen psykologi og psykiatri, med en mengde fagfellevurderte artikler bak seg innen blant annet trauma ved seksuelt misbruk. Han er ikke nådig i sin dom av Clancys bok:

Forestillingen om at seksuelle overgrep mot barn vanligvis ikke er skadelig er i beste fall ignorant, og gir i verste fall skadelig støtte til pedofile. Denne pseudovitenskapen ble grundig tilbakevist i kontroversen rundt den beryktede Rind studien som i 1998 hevdet lignende oppfatninger som Clancy.

En mer utdypende omtale av “The trauma myth” finnes i artikkelen “ Seksuelt misbruk av barn – no big deal?

Når Moen hevder det er samfunnets fordømmelse som oftest medfører skaden hos barnet, reiser det spørsmålet om våre holdninger kan og bør endres. Vi som samfunn må forandre våre holdninger for barnets beste sier han.

Å flytte skyldgrunnlaget over til samfunnet på denne måten er farlig på mange måter. Det er en av de mest brukte rasjonaliseringer som pedofile benytter seg av for å unnskylde overgrepet – både ovenfor seg selv og andre. Det underbygger dermed overgriperens kognitive forvregninger.

I tillegg er det feil empirisk sett, da det finnes en enorm mengde forskning som viser til akutte skader som blant annet kjønnssykdommer, skader i kjønnsorgan og indre organer, depresjon, angst, somatoforme lidelser, nevroser og skader på det limbiske system.

Studier viser og stort skadeomfang etter at sosiale miljøfaktorer har blitt korrigert for:

“De finner fortsatt en stor andel skadevirkninger som blant annet selvmordstanker, økt andel selvmordsforsøk, selvskading, sosial angst, personlighetsforstyrrelser, lav selvfølelse, problemer med intime forhold, adferdsforstyrrelser, økt rusmisbruk, angstlidelser og hypersekualisert atferd (Boney-McCoy & Finkelhor, 1995; Briere & Elliott, 2003; Brown et al., 1999; Dinwiddie et al., 2000; Fergusson et al., 1996; Fleming et al., 1999; Stein et al., 1988; Nelson et al., 2002; Mullen et al., 1993).”

“Browne og Finkelhor (1986), Tufts (1984) og Anderson et al. (1981) fant alle en sammenheng mellom hvordan foreldre reagerte når deres barn fortalte dem om overgrep og graden av negative symptomer som oppleves av barnet. Når foreldrene reagerte med manglende medfølelse og forståelse manifesterte det flere adferdsforstyrrelser hos barnet, men de fant ikke at støttende og medfølende respons ble systematisk relatert til bedre justering. Negative reaksjoner syntes å forverre negative symptomer, mens positiv respons ikke nødvendigvis gjorde traumaet bedre (Browne & Finkelhor, 1986). Kendall-Tackett et al. (1993) analyserte 25 studier der påvirkning av mellomliggende variabler ble undersøkt og fant gjennomgående sterke forbindelser mellom overgrep og symptomatologi hos barn. Alt dette argumenterer for traumatiske prosesser som kommer fra de seksuelle overgrep i seg selv, og er uavhengig av en familie-dysfunksjon eller et generelt ødeleggende miljø.”

Moen hevder spørsmålet om skade har to sider og at enkelte barn ikke nødvendigvis tar skade av overgrepet – derimot kan de se på opplevelsen som noe positivt. For å underbygge argumentet bruker han en av de mest utskjelte studier noensinne – Rind et al. (1998).

Studien former grunnlaget for store deler av Moens tanker omkring dette, blant annet som at vi bør redefinere ordbruk omkring overgrep mot barn, fra å si «det skader» til «det er en stor risiko for skade».

Men Rind et al. (1998) har ikke noe grunnlag for å rapportere positive utkom fra seksuelle overgrep av barn, og Moen må dermed finne sin støttende vitenskap andre steder.

Moen viser til at Rind studien hevder den psykologiske skaden i stor grad er avhengig av hvorvidt hendelsen(e) i ettertid ble beskrevet som “samtykkende».

Rind-studien hadde selvfølgelig ingen samtykkende gruppering:

«They never had a group of males who reported having consented to sex with adults during childhood. They simply grouped subjects under an arbitrary label that they called consent and then acted like these subjects actually had consented (Silberg, 2001).

Hvorfor personene bak Rind-studien kunne finne på å gjøre slike vitenskapelige krumspring, kan man finne svaret på i Halvorsen (2003), som viser til hvordan forfatterne bak Rind studien har sympatier og tilknytninger til pedofile miljøer. Som Halvorsen skriver er det en «plausibel forklaring at det spesielle syn de tre forskerne av Rind-studien har på seksuell omgang med barn har påvirket deres forskningsresultater».

Hva om den pedofile ikke viste at det seksuelle overgrepet var skadelig, kan vi da klandre overgriperen, spør Moen.

Han ser det som plausibelt at en del pedofile overgripere ikke vet faren ved overgrep, og det finnes i dag en stor andel nettsider for pedofile hvor det hevdes at barn hovedsaklig ikke tar skade av seksuelle overgrep. I Norge har det argumentet i årevis blitt fremmet av Nettavisens blogger Gunnar Tjomlid.

 

3708

 

 

Animerte overgrepsbilder

Et av de sentrale spørsmål i Moens artikkel er om det burde være moralsk akseptabelt og tillatt for pedofile å benytte seg av fiktive historier, animerte bilder og filmer med pedofilt innhold. Det kan for eksempel være dataanimerte, hyperrealistiske filmer hvor barn blir voldtatt av voksne.

Spørsmålet er da ikke for Moen om vi bør vurdere å tillate at pedofile får tilfredsstilt sin seksuelle dysfunksjon på en måte som gjør at barn ikke blir skadet – men hvordan det bør gjøres:

How, however, should we assess ways to satisfy pedophilic preferences that do not involve any actual children, such as the enjoyment of fictional stories and computer-generated graphics with pedophilic content?

Moen går gjennom hva som kan skade et barn selv om det i utgangspunktet er animerte overgrepsbilder av barn, og starter der med spørsmålet om bruk av overgrepsbilder av barn fører til flere overgrep.

Selv om det finnes en enorm mengde forskning som viser til at nettopp det skjer, velger Moen kun å vise til teorier som hevder det ikke finnes noen sammenheng. Han legger der vekt på kilder som blant annet David L.Riegel, en kjent pedofili-aktivist som har skrevet bøker som medførte boikottaksjoner mot av Amazon som følge av pedofili-aktivismen de inneholdt. Dette er bøker som blant annet hevder barn kan samtykke til sex med en voksen.

Gjennom denne ekstreme kirsebærplukking av studier og teorier, kommer Moen til en konklusjon om at animerte overgrepsbilder av barn ser ut til å føre til færre seksuelle overgrep.

Utenom den store mengden studier som viser sammenheng mellom bruk av overgrepsbilder og overgrep mot barn, finnes det og en del teorier som underbygger at bruk av overgrepsbilder fører til flere overgrep.

For eksempel – når en pedofil får sine kognitive forvregninger tilfredstilt gjennom overgrepsbilder, er det lettere å søke neste steg som da vil være overgrep mot barn. Det finnes en stor tyngde forskning som dokumenterer dette, blant annet så viser Sheldon og Howitt (2007) til hvordan det skjer.

Spiralen starter med at den som benytter bildene til å stimulere seg seksuelt, dermed vil forsterke den seksuelle responsen til fantasiene, noe som fører til gjentagelse av handlingen. De seksuelle tankene eskalerer så til en situasjon hvor de fører til overgrep for å tilfredstille tankene. Taylor og Quale (2003) viser gjennom sine intervju med pedofile overgripere at dette skjer.

En annen studie som underbygger dette er Abel og Harlow (2001), hvor rapporter fra over 4000 personer i alderen 18-95, som innrømmet å ha seksuelt overgrepet seg mot barn ble gjennomgått. Der fant de at overgripere som opprettholdt sine seksuelle fantasier mot barn (41%), hadde overgrepet seg mot mer enn 3 ganger så mange barn, enn de som ikke fantaserte om seksuell omgang med barn.

Moen forsøker å finne svar på hva intensjonen til den pedofile er, og dermed hva som vil gjenspeile seg i tekster og de dataanimerte bildene som blir brukt for seksuell tilfredsstillelse.

Another possible argument as to why it is wrong to enjoy fictional stories and computer-generated graphics with pedophilic content is that all attempts at satisfying pedophilic sexual preferences are in some sense abusive or disrespectful, or expressive of ill will, which makes them morally bad. 

Let us grant, for the sake of the argument, that a practice can be made morally bad by virtue of being abusive or disrespectful, or expressive of ill will. The question then becomes whether a pedophile’s enjoyment of texts and computer-generated graphics with pedophilic content involves these features. Though it is tempting to assume that it does, I do not think we are justified in making that assumption.

Når det gjelder dette trenger man ikke å bygge tankene på antakelser slik Moen gjør – med feil konklusjon som følge. Det finnes håndfaste data på hva som blir funnet av overgrepsbilder og hvor stor andel av de arresterte som benyttet hva:

Av de arresterte hadde 87% bilder av barn i alderen 6-12 år, hvorav 82% var bilder hvor barnet ble penetrert. 26% hadde bilder av barn under 3 år og ca. 30% ble funnet å ha bilder med seksuell vold mot barn. Alle tallene viste en jevn stigning fra 2000.

I 2009 delte 59% av de arresterte overgrepsbildene videre til andre. Det er en økning på ca.80% fra 2000, hvor 33% distribuerte bildene videre.

Internet Watch Foundation gikk i 2014 gjennom 31 443 rapporter hvor de fant overgrepsbilder. Det er en økning på 136% fra året før.

På de 31,266 nettadressene hvor overgrepsmateriale ble funnet, var 80% av barn som ble antatt å være under 10 år.

4% så ut til å være under 2 år.

Tortur, penetrering og voldtekter var å finne i 43% av materialet.

Seksuelle overgrep uten penetrering utgjorde 30%.

De resterende 27% var blant annet animerte overgrepsbilder, eller bilder hvor barn ble tvunget/manipulert til å for eksempel posere naken – og som tidligere studier viser ble de ofte seksuelt misbrukt etterpå.

Moen hevder i sin artikkel at den største andelen av overgrep mot barn er det han beskriver som “kos, kjærtegn og berøring av kjønnsorgan, men la oss se på en studie som har sett på nettopp dette.

Smallbone og Wortley (2001) fant gjennom sine undersøkelser at den vanligste atferd var å berøre barnets kjønnsorganer (82,1%) – 42,9% berørte de med munnen.

Å få barnet til å berøre penis var det 66,7% som gjorde, mens 43,5% av overgriperne fikk barnet til å utføre oralsex.

I følge overgriperene som ble intervjuet i Smallbone og Wortley (2001), var de mest vanlige måtene fra barnets side å forsøke å stoppe dette på: Fortelle overgriperen at de ikke ville gjøre det (40,2%), si nei (31,2%), forlange å bli latt være i fred (25,9%) mens 19,2% av barna gråt.

 

3616731775497232742

 

 

Sykdom eller legning?

Moen argumenter for at pedofili ikke er en sykdom men en legning, og det er kanskje det svakeste kapitlet i hans artikkel – hovedsaklig bygd på hans personlige synsing.

Noe av hans argumentasjon går som følger:

“It is doubtful, however, if an appeal to the nature of pedophilia makes us justified in concluding that it is a disease. A central reason for this is that pedophilia diverges less from normal sexuality than what we often assume. One reason is that, at least in one sense of the term “pedophile,” many of us have been pedophiles at one point. When you were 11, it is not unlikely that you were sexually attracted to prepubertal children. Admittedly, when we discuss pedophilia in psychiatric and legal contexts, we are concerned with adult sexual attraction toward children. That, however, does not change the fact that the mental state of finding children sexually attractive is very common, and is indeed part of many fully healthy, albeit younger, psychologies.

Argumentet om at mange har vært pedofile på et punkt siden mange var seksuelt tiltrukket av jevnaldrende når man var 11, er mildt sagt banalt, og det fortsetter i samme stilen:

A second reason is that children look much like adults. Though the difference between an 11-year-old and an 18-year-old is significant, the development from childhood to adulthood in humans is hardly equivalent to that from, say, a larva to a butterfly. The skin, the skeleton, the bodily contours, the way the body moves—even the genitals—are fairly similar in children and adults.

A third reason is that youngness, the property which children have in excess, is a property that, when present to a lesser extent, is widely considered sexually attractive. As such, what makes pedophiles diverge from others is that they prefer more youngness than does the average person. This emphasizes that a main way in which pedophiles differ from non-pedophiles is quantitative.

A fourth reason is that virtually all adults are drawn to be physically intimate with children: adults kiss them, cuddle them, find them cute, and develop fond emotions for them. Sexual attraction, moreover, is one of many forms of positive affection, and since human psychologies are associative, it is not surprising that some adults are also sexually attracted to children.

A fifth reason is that the ways in which pedophilia does in fact diverge from normal sexuality must be seen against the backdrop of human sexuality in general, which includes many non-reproductive sexual practices and expressions (such as homosexuality, masturbation, oral sex, attraction toward postmenopausal women, etc.). Within the wide spectrum of human sexualities, it is not clear that pedophilia stands out as exceptionally divergent.

 

 

helnwein_1e

 

Ignorerte aspekter gir klare svar..

Moen skriver at selv om vi anser pedofili som en sykdom så finnes det ingen forskning som viser til at animerte overgrepsbilder intensifiserer sykdommen. Dermed har vi ikke noe grunnlag for å forby bildene. Han konkluderer med at “I mangel av overbevisende argumenter for det motsatte”, så bør det være moralsk tillatelig for pedofile å nyte fiktive historier og datagenerert grafikk med pedofilt innhold.

Som vi allerede har sett er dette er et et syn som ignorerer mange aspekter. Ett av de er “grooming”, og flere undersøkelser viser hvordan animerte overgrepsbilder av barn er brukt på denne måten (Quayle et al, 2006). Å bevise at bildene ble brukt på denne måten er ikke alltid lett, men ved å kriminalisere bildene gir det tillatelse til å fjerne de fra sirkulasjon, noe som da vil forebygge bruk av slikt materiale ved grooming.

Hva med tilvenningsprosessen – en potensiell faktor hvor brukeren av bildene opplever reduksjon av opphisselse etter gjentatte eksponeringer av samme stimuli? Taylor (1999) viste til at tidlige undersøkelser på brukere av overgrepsbilder etter en stund valgte yngre og yngre ofre, samt at bildene ble mer brutale og sadistiske. Dette har blitt bekreftet av blant annet Taylor og Quayle (2003) som viser til samme trend.

Når det gjelder animerte bilder blir de mer og mer realistiske og politiet har i dag store problemer med å skille mellom ekte og computeranimerte bilder. Det skaper en større arbeidsmengde for politiet, som ikke lengre har tid til å gå gjennom de enorme mengdene overgrepsbilder de finner.

Christian Sjoberg som er direktør hos NetClean – et dataverktøy som brukes av politi verden over I forbindelse med overgrepsbilder – forteller hvilke problemer animerte overgrepsbilder kan medføre i arbeidet til politiet:

The scale of the child sexual abuse problem continues to grow. The idea of legalising virtual child porn to reduce the number of crimes being committed would have a negative effect on law enforcement agencies. Police forces already have to examine huge amounts of child sexual abuse content in order to identify, capture and prosecute paedophiles.

Moen avslutter sin artikkel med disse ordene:

If my arguments in this article are sound, then being a pedophile—in the sense of having a sexual preference for children—is neither moral nor immoral. Engagement in adult-child sex is immoral, but perhaps not always blameworthy to the extent that we intuitively assume. Finally, the enjoyment of fictional stories and computer-generated graphics with pedophilic content is, in and of itself, morally acceptable. If these conclusions are correct, what practical implications follow?
The production, distribution, and enjoyment of texts and computer-generated graphics with pedophilic content should almost certainly be made legal. Until or unless it can be shown that such texts and graphics lead to more adult-child sex, the justification for today’s widespread ban is weak.
Of course, a policy plan for dealing with pedophilia requires interdisciplinary work far beyond the scope of this article. Nevertheless, I have sketched how pedophilia should be approached under such a plan. The aim of our social and legal treatment of pedophilia should be to minimize harm to children, and to the extent that current practices are counterproductive in this respect, we should change our ways.

Dr Elena Martellozzo er førstelektor i kriminologi ved Middlesex Universitet. Hun viser i Huffington Post hva hun mener om denne problemstillingen rundt animerte bilder med pedofilt innhold. Hennes ord er på bakgrunn av to sex-terapauter fra Nederland som for flere år siden kom med samme forslag som Moen:

Jeg støtter definitivt ikke deres syn i det hele tatt. Et uanstendig bilde av et barn er bare et bilde av en voldtekt i fremgang. Og de ser så ekte ut at det er vanskelig å se forskjell mellom ekte og et datagenerert bilde.


Jeg er overrasket over at intelligente mennesker har tenkt på dette. Det er en krenkelse  av et barns sikkerhet.


Vise usømmelige bilder av barn i noen som helst form kan øke etterspørselen.


Så det kan ha motsatt effekt. Vi mister øyet på handlingen. Vi har lært gjennom erfaring at noen ganger kan uanstendige bilder utløse en økning i behovet for å ville mer. Det kalles syklus av misbruk. Det kan utløse et enda sterkere ønske om å ønske å ha sex med et barn. Hvis vi legaliserer disse bildene så normaliserer vi hele prosessen.

 

Et sted sitter en person som mener han elsker barn. Han har tegneserier med barn som ønsker å ha sex med voksne.

Disse viser han til barna som kommer på besøk.

 

 

Bildene du har sett i denne artikkel er alle hyperrealistiske malerier fra kunstneren Gottfried Helnwein.

Share this...Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on StumbleUponShare on TumblrEmail this to someoneDigg this

Leave a Reply

%d bloggers like this: