MENU

Aggressiv lobbyvirksomhet fra farmaindustrien for å innføre tvangsvaksinering

I 2014 ble det internasjonale farmasøytiske markedet beregnet å selge produkter for 1 billion amerikanske dollar. Det er tusen milliarder, eller 7,73 billioner kroner. Til sammenligning har det norske statsbudsjettet for 2015 anslått at statens utgifter vil ende på ca. 1.2 billioner kroner.

 

Farmasøytisk lobbyvirksomhet

I følge EU Transparency Register, så er utgifter til lobbyvirksomhet i den farmasøytiske industrien innen EU på ca.340 millioner kroner i året. Halvparten av budsjettet blir brukt på lobbyister som har som mål å påvirke sentrale beslutningstakere, og resten går til blant annet sosiale kampanjer, pasientorganisasjoner eller medisinsk faglige grupperinger.

På samme tid er det et stort problem med at de farmasøytiske selskapene ikke erklærer sin lobbyvirksomhet til EU Transparency Register. Det er anslått at hvis det er innført pålagt registrering av lobbyvirksomheten, vil tallet ligge på ca. 770 millioner kroner.

Legemiddelfirmaenes inntekter følger av salgsvolum. De store volumene oppnås når vaksinene tas inn i offentlige vaksineprogrammer. For å nå dit kreves påvirkning av offentlige beslutningstakere. Slik påvirkning kan for eksempel skje gjennom å etablere «folkebevegelser» (som grupper på Facebook), skrive leserinnlegg i lokalpressen, kontakte helseinteresserte politikere og påvirke faggrupper som jordmødre, helsesøstre og ulike medisinske retninger. Avgjørende er det å formulere treffende budskap, for eksempel at vaksinen er viktig for kvinnehelse, bidrar til likhet i helsetilbudet, beskytter våre unge jenter eller er viktig i et globalt perspektiv. Alle disse virkemidlene er benyttet i forhold til HPV-vaksinen. -N Høstmælingen (2009). Tidsskrift for Den norske legeforeningHPV-vaksine – naivt og velment?

 

Som vi ser spenner lobbyvirksoheten over et stort felt som blant annet media, og der er en viktig bit å selge en sykdom:

I begynnelsen av april hadde Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP) sin årlige konferanse i Trondheim. Et av seminarene hadde tittelen Drevne lobbyister og blinde journalister og handlet om hvordan utstyrs- og legemiddelindustrien i stigende grad bruker informasjonsbyråer i sin langsiktige markedsføring, og om hvordan journalister ukritisk lar seg servere «det store skupet» når det anrettes på sølvfat (1). Dette ble anført som noe av forklaringen på at mange av de store avisene stadig bretter beretninger om nye medikamenter utover sine forsider med gladmeldinger om hvilken vidunderpille som nå er i anmarsj. Det er usikkert om journalister vet at slike oppslag kan inngå i velregisserte kampanjer for å få et medikament registrert eller godkjent for refusjon på blåresept.”

 

“Vi har ikke noen god norsk oversettelse av «disease mongering» eller «disease mongers». Uttrykket har merkantile røtter og oversettes gjerne med kremmer, i dette tilfellet sykdomskremmere. Der noen før kunne klage over at tidens trend var «en pille for alt som var ille», blir tidens trend nå snarere at det gjelder «å finne noe ille for alt som er pille». 

 

Legestanden spiller en omdiskutert rolle i denne utviklingen. Den tidligste og mest kompromissløse kritikken kom i 1970-årene, da Ivan Illich hevdet at den moderne medisinen var vår tids største trussel mot folkehelsen (9). Det som den gang kunne fortone seg som ville påstander og ekstreme forutsigelser, er dessverre blitt mer virkelig enn de fleste av oss kunne ane (10).” –Steinar Westin (2002). Tidsskrift for Den norske legeforening. Sykdomskremmere.

Bjørgulf Norderhaug Claussen som er lege og professor i samfunnsmedisin, skrev i 2010 en anmeldelse av William H. Wiists bok “The bottom line or public health.” Boken starter med å vise til hvordan bedrifter og aksjeselskaper generelt har fått flere av de samme juridiske rettigheter og plikter som en privatperson, noe som kalles “corporate personhood” i USA.

Claussen viser i sin anmeldelse til en farmasøytisk industri som har utnyttet dette til det fulle:

«Men selskapene har fått samme rettigheter som personer, for eksempel i forhold til ytringsfrihet, å drive politisk virksomhet og ikke å slippe inn kontrollmyndigheter på uanmeldte besøk. Samtidig har de ingen ansvarlige personer; ingen som kan straffes ved lovbrudd. Selskapene selv får bare bøter, og de drives ofte ikke inn. Resultatet er at selskapene er helt uten sosialt ansvar og med store politiske engasjementer.

 

Farmasøytisk industri er den mest ekstreme bransjen. Sammen med «helseindustrien» hadde den flest lobbyister i Washington. Disse to brukte over 230 millioner dollar på lobbyister i 2008. Antall lobbyister økte fra 3 400 i 1975 til 32 890 i 2005 med utgifter på over to milliarder dollar. Forfatterne dokumenterer mange eksempler på resultater fra denne politiske virksomheten, bl.a. mye kriminalitet.


Tvungen vaksinering og lobbyvirksomhet

Hvis man virkelig vil tjene gode penger, så kan vel ingenting være bedre enn at statsmakten lovbestemmer at alle må kjøpe produktet man har å selge. Det er hva farmasibransjen har greid å få til med sin lobbyvirksomhet.

I 2012 kom en studie ut ved navn «Pharmaceutical Companies’ Role in State Vaccination Policymaking: The Case of Human Papillomavirus Vaccination”, som viser hvordan bransjen jobbet for å få HPV-vaksinen påbudt i USA. I undersøkelsen ble 73 personer med ekspertkunnskap på feltet intervjuet – såkalte nøkkelinformanter som hadde politisk engasjement i forhold til HPV-vaksinasjon.

Vaksinen ble godkjent for bruk i 2006, og som studien viser til skjedde store ting i tiden som kom:

Et bemerkelsesverdig utbrudd av lovgivende aktivitet fulgte. Innen et år ble lovgivning tilknyttet vaksinen innført i 41 stater og District of Columbia, inkludert lovforslag i 24 stater som ville pålegge HPV-vaksinasjon for jenter i sjette klasse.

Medieoppslag kom ut om at Merck var tungt involvert i arbeidet med å få lovfestet at vaksinen skulle være påbudt for å kunne gå på skolen – det gjennom sitt godt oppbygde nettverk av lobbyister.

Selskapet forsøkte forskjellige typer strategier. Noen steder ga de fort opp, mens for eksempel i Indiania var det høy intensitet av lobbyvirksomhet. Det ble beskrevet som en “Feeding Frenzy” lagd “for å overbevise oss om at dette var det beste siden brødskiver.”

Personer fra alle stater som ble intervjuet for studien, fortalte hvor effektivt Merck forberedt det politiske miljøet for innføring av påbudt HPV-vaksine ved skolene. Det gjennom markedsføringskampanjer til forbrukere, leger og politiske interessegrupper, noe som helsemyndigheten så positivt på da de mente det motiverte folk til å ta vaksinen.

Et av intervjuobjektene brukte en historisk analogi om Fosamax, Mercks medikament for forebygging av osteoporotiske brudd, for å vise hva som skjedde. Legemidlet som fortsatt er i utstrakt bruk har for øvrig blitt funnet å ha ekstreme bivirkninger som svekker beina og gjør de skjøre. Merck har og blitt irrettesatt (meningsløst) flere ganger for falske påstander om helseeffektene av produktet:

De skapte en paranoia om bruddrisiko og overførte den til et mye større marked. Jeg tror at de med stor suksess gjorde det samme med Gardasil …. De pumpet opp nivået av frykt blant leger om betydningen av HPV.

Medisinske organisasjoner og interessegrupper på området ble bombardert med salgsrepresentanter fra Merck, noe de beskrev som fast rutine, men de bemerket at presset var betydelig større denne gangen. Det samme skjedde i de politiske korridorer hvor Merck drev en aggressiv kampanje for å få vaksinen påbudt.

Studien konkluderer med at selv om det er etisk attraktivt å tenke på den politiske prosessen som en isolert del uten påvirkning fra det private næringsliv, så er det langt fra slik når det gjelder vaksiner.

Derimot beskrives det som et tosidig forhold hvor legemiddelprodusenter er avhengig av politikere for å stimulere etterspørselen av sine produkter, mens de og sørger for finansiering og distribusjon av produktet. Samtidig trenger politikerne informasjon fra farmasiselskapene.

Det er selvfølgelig problematisk, og studien sier det kan by på store farer vedrørende muligheten til å få nøytral informasjon om produktet. Som en av de som ble intervjuet påpekte så er det produsenten som vil tjene på utbredt vaksinasjon, noe som gjør det upassende for selskapet å finansiere forsøk på å overtale stater og offentlige tjenestemenn til å gjøre HPV-vaksiner obligatorisk.

Studien viser det er ikke bare HPV-vaksiner som farmasibransjen har jobbet hardt for å gjøre påbudt:

De som ble intervjuet påpekte at Mercks virksomhet ikke var uvanlig, selv om offentligheten så ut til å være uvitende om at private selskaper har spilt en slik rolle i den lovgivende prosessen. En kommenterte, “Omtrent hver påbudte vaksine som vi har fått i det siste har vært et resultat, i hvert fall delvis, av legemiddelbransjens arbeid.

Share this...Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on StumbleUponShare on TumblrEmail this to someoneDigg this

2 Responses to Aggressiv lobbyvirksomhet fra farmaindustrien for å innføre tvangsvaksinering

  1. lasse0709 says:

    Mener dere virkelig Billion der dere bruker det, eller mener dere Milliard?

    Store tall

    Million har 6 nuller
    Milliard har 9 nuller
    Billion har 12 nuller
    Billiard har 15 nuller
    Trillion har 18 nuller
    Trilliard har 21 nuller

Leave a Reply

%d bloggers like this: