MENU

Aktivisme, galskap eller terrorisme?

“No free man shall be seized or imprisoned, or stripped of his rights or possessions, or outlawed or exiled. Nor will we proceed with force against him. Except by the lawful judgement of his equals or by the law of the land. To no one will we sell, to no one deny or delay right or justice.” Fra Magna Carta.

Frimenn blir i dag ofte beskrevet som om de har sitt ideologiske opphav fra USA i 1950-årene, men levemåten går langt tilbake i historien som blant annet tidlig middelalder i England.

East Anglia som er regionen hvor blant annet Cambridge ligger fikk sitt navn etter angelsakserne som kom dit på 400-tallet. Med angelsakserne ble England vi i dag kjenner grunnlagt – språk, monarkiet, lover, institusjoner og ikke minst navnet «England» som stammer fra «Anglernes land.»

Klasseskillet var enormt og konger ble beskrevet som herskere over allmuen (peasants) som hovedsakelig var bønder. En del av perioden kalles heptarkiet (gresk for syv + hersker) hvor det var 7 kongedømmer som hersket over sine slaver. Allmuen leide land av sine herskere i godseieraristokratiet, og ble avkrevd betaling i form av arbeide eller produkter som honning, frø og øl.

Men på samme tid fantes det personer som ble beskrevet som freemen. De eide sitt eget land (ca. 8 hektar) hvor de var uavhengig av kongene og deres skatter. De holdt egne rettsaker og var frie til å reise hvor de måtte ønske. Freemen var utbredt i East Anglia, noe man blant annet kan se gjennom hvor ofte Freeman er å finne som etternavn i området.

Et annet etternavn som det er mange av i East Anglia er Franklin, og det er hva en freeman senere ble betegnet som frem til det 15.århundre. En franklin var ikke en “livegne” (tilhøre noen med kroppen) i det slavelignende systemet som det føydale systemet var.

 

baker

 

 

I Norge jobber blant annet Ingunn Sigurdsdatter for sin rett til å være fri fra myndighetenes kontroll. Det skjer ikke uten motstand – staten angriper hennes ønsker med politimakt mens andre jobber på forskjellige måter med å knuse hennes ideer.

Political freedom without economic freedom is meaningless. This shared understanding is one of the rallying points for this new international gathering of dissidents, conjured into existence by a capitalism more powerful and unchecked than anything we have seen for a century. . . . Freedom—sovereignty—is about the right to decide your economic, as well as your political, destiny (Kingsworth, 2003).

«Tilfellet Ingunn Sigurdsdatter» har noen skrudde ideer, driver med ekstrem individualisme, er en personlig tragedie og forfekter ekstremistiske ideer, skriver Human Etisk Forbund.

Gjennom en mengde linker de har lagt ut på en av sine mange Facebook sider, har forbundet gått ut med karakterdrap av  henne den siste tiden – og når HEF finner en dissident de vil slå ned på ja da holder det som kjent ikke  med noen tråder på Facebook. Så nå har hele anti-dissens avdelingen deres blitt satt i sving med artikler i Humanisten gjennom deres trofaste fiction-skribent Torgrim Eggenmagiker John Færseth får som alltid  taletid i statens presse og bloggere innen miljøet (skepsis) er på hugget.

 De kjører langsiktige kampanjer mot dissidenter i ulike medier (Forstorp, 2011om skeptikerbevegelsen).

«Tilfellet Ingunn» som HEF kaller henne, hva er så ekstremt med hennes påstander om banksystemet og måten verdensøkonomien styres på?

Slik jeg har forstått mener hun blant annet at våre fødselsattester blir behandlet som et verdipapir, at staten og banksystemet er gjennomført korrupt, lager sine penger ut av luft og lever av kontrakter som er ugyldige og holdt hemmelige for folk flest. Hun stiller de enkleste spørsmål til bankene – uten å få svar. Det sier sitt.

 

 

 

Tilfellet Human Etisk Forbund – hva er deres synspunkt på banksystemet og måten verdensøkonomien styres på?

Et banksystem som gjennom en planlagt krise i 2008/2009 har medført at folk dør hver dag på grunn av dette korrupte slavebindende systemet som og medfører sykdom, krig og ekstrem fattigdom. Kanskje det er hva som er ekstremt å støtte?

En fersk undersøkelse fra den internasjonale humanitære organisasjonen Oxfam viser nok en gang hvilken vei utviklingen går med det økonomiske systemet vi i dag har. Mens en rekke land mellom 2009 og 2014  led dyp resesjon, økende arbeidsledighet, velferdskutt og fallende reelle inntekter ble antall milliardærer fordoblet .Pål Steigans artikkeviser til en undersøkelse fra Oxfam tidligere i år som forteller mye om hva som skjer:

Sju av ti mennesker i verden bor i land der gapet mellom fattige og rike er større enn det var for 30 år siden. Over hele verden tar det rike mindretallet en stadig økende del av inntektene i landet de bor i. Den individuelle inntekstforskjellen blir stadig mer ekstrem.

  • Ved inngangen til 2014 beregnet Oxfam at de 85 rikeste menneskene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av menneskeheten til sammen.
  • Mellom mars 2013 og mars 2014 ble disse 85 menneskene 668 millioner dollar rikere hver eneste dag.
  • Hvis Bill Gates skulle bruke all rikdommen sin ved å bruke en million dollar om dagen, så ville det han 218 år å bruke alt sammen. Men i virkeligheten vil han aldri gå tom for penger, for selv med en lav rente på 2% ville ha tjene 4,2 millioner dollar bare i renter hver eneste dag.
  • Siden finanskrisa har tallet på dollarmilliardærer blitt mer enn fordoblet, og det er nå 1645 av dem.
  • Verdens rikeste mann er nå Mexicos Carlos Slim, som forviste Bill Gates til annenplass. I Afrika sør for Sahara er det 16 dollarmilliardærer side om side med 358 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Absurd rikdom finnes ved siden av den mest desperate fattigdom.
  • Oxfam har regnet ut at med en så liten skatt som 1,5% på milliardærenes rikdom, ville det siden finanskrisa ha vært mulig å spare 23 millioner menneskeliv i de 49 fattigste landa i verden gjennom å sikre dem grunnleggende helsevesen.
  • Tallet på milliardærer og deres rikdom har økt så mye at i 2014 ville en skatt på 1,5% på dem ha skaffet de nødvendige pengene til å sikre skolegang for hvert eneste barn og sikre grunnleggende helsevesen i disse fattige landa.

Dette er noe av hva Ingunn stiller spørsmålstegn om hvorfor det skjer – fredelige spørsmål. Dette er og systemet HEF så hardnakket forsvarer gjennom deres usedvanlig forutigebare og enkle metode – angrip dissidenten med guilt by association og deres favoritt anti-dissident ord – konspirasjonsteoretiker.

Men hva forventer man – har tilfellet HEF noengang kommet med radikale løsninger på de store problemer vi står ovenfor?

“When conspiracy theorists assume small group agency with transformative effects on political economy, this is no more irrational than mainstream approaches that largely take the existing distribution of wealth and power for given (Hegstad, 2014).

Det er andre ting som og er verdt å merke seg i denne historien – bruk av ord som stiller spørsmålstegn ved Ingunns psykiske tilstand (er hun gal tro?) og ikke minst hvordan HEF gjentatte ganger drar inn et ord som terrorisme i denne sammenhengen. Dette er unikt for HEF – ingen andre religiøse grupperinger finner på slikt.

 

 

terrorism1

 

Når den tidligere utenriksminister i England, Jack Straw, beskrev Osama Bin Laden som «tydelig psykotisk og paranoid» så fulgte han som Silke (1998) viser en lang tradisjon i hva som er å beskrive terrorister som psykisk syke, noe Bentall (2001) forteller at personer med psykiske problemer ofte finner støtende. Som alltid har det med å bygge en identitet for seg selv som tillitsfull og rasjonell – ved å beskrive sine fiender som psykisk syke posisjonerer man seg selv som tilregnelig.

En paranoid posisjon kan også promoteres og der har terrorangrepet i New York 11. september 2001 blitt utnyttet til det fulle. Harper (2008) viser til flere eksempler på hvordan et overvåkningssamfunn har blitt bygd ved bruk av terrorist-retorikk. Den statsautoriserte paranoia vi bør ha tilsier vi må overvåkes overalt hvor vi ferdes, men som blant annet Harper (2008) og Wood (2005) påpeker bør vi ha mer fokus på hva overvåkningen gjør med de menneskelige dimensjoner.

Bruk av ordet terrorisme om aktivister har økt kraftig de siste årene. Det er forsøkt bygget en bro hvor dissidenter mot staten og bedrifter blir beskrevet som terrorister (Salter, 2011). Hva 9/11 aktiverte var noe som de med bedriftsinteresser lenge har forsøkt – såkalt «frame bridging» hvor spesifikke dissens-ideer blir sammenlignet med et narritiv hvor frykten for terrorisme er det gjeldene (Fernandez, 2008; Panitch, 2002). For eksempel har anti-globaliseringsbevegelser eller dyre og miljøvernsaktivister gjentatte ganger blitt sammenlignet med terrorister (Salter, 2011Chalk et al., 2005).

 

Us-and-Them

 

Empiriske undersøkelser har funnet en stor overlapping i tanker og ideer den generelle befolkningen har som tilsvarer de med en diagnosert psykose. Det viser at det er ikke innhold av tankene som er avgjørende, men hvordan man forholder seg til de og hvilke plager som er tilknyttet (Peters et al., 1999). En av plagene kan da som Harper (2004) viser være reaksjonen fra andre..

Selve prosessen med å kalle en annen person konspirasjonsteoretiker og så smelle til med en psykiatrisk diagnose som for eksempel paranoid, handler blant annet om å gjøre personens synspunkter illegitime i forhold til sosiale normer. Sosial posisjonsteori viser hvordan folk gjennom ord plasserer andre og seg selv på forskjellig posisjoner i samfunnet. Harper (2000) forklarer hva som her skjer:

«Hva er noen av effektene av å stemple andre som paranoid? Ved å gjøre det har vi samtidig merket «dem» som annerledes og forskjellige fra «oss» og som unormale og patologisk mistenkelige. Samtidig ser vi de ikke som «noen som vet hva som egentlig skjer», men som ytterkantens raringer, og dermed marginaliseres de mens legitimitet fjernes fra deres synspunkter.»

Mens de patologiske tilnærminger som benyttes for å kritisk vurdere konspirasjonsteorier gir uttrykk for at de inneholder en viss politisk paranoia, så har kulturelle tilnærminger en mer inkluderende form. Kulturelle forståelser bryter den kategoriske koblingen mellom konspirasjonsteorier og irrasjonalitet og tillater en ytterligere diskusjon om det kapitalist-hegemoniske samfunnet vi lever i.

I en slik diskurs blir styrken av en konspirasjonsteori sett på som et narrativ som har blitt lagd utenfor de hegemoniske strukturer og har derfor ikke blitt utsatt for den begrensende «gate-keeping of governing at a distance» (Bratich, 2008. s. 98), eller av manøvre fra den herskende elite (Van der Pijl, 2009).

 

BsA-NNiCIAAFOFV

 

Mange angrep på konspirasjonsteorier har den samme paranoide stilen som de forsøker å gi teorien eller personen som fremsetter den (Berlet, 2009). Det handler om det Bratich (2008) kaller konspirasjons-panikk – en overdreven hysterisk panikk for konsekvensen av konspirasjoner. Bratich er en av mange som sier konspirasjonsteorier kan være et «portal konsept» – en åpning inn til de store politiske og sosiale spørsmål som for eksempel globalisering og sosiale ulikheter.

Hegstad (2014) argumenterer for at konspirasjons-panikk har medført en innsnevring av den politiske debatt og dissens til fordel for hegemoniske ideer. Konspiratoriske syn på verden har tradisjonelt blitt sett på som en slags patologisk politisk paranoia, men som Hegstad påpeker er det en reduksjonistisk forståelse av saken som utelater historiske kulturelle aspekter. Han etterspør heller en diskurs hvor konspirasjonsteorier (selv med svakheter de eventuelt har) virker som en del av samfunnsdebatten.

De kan som Hegstad  viser være en alternativ tilnærming til krisen som det kapitalistiske systemet er inne i, og sette søkelys på sosial ulikhet, systemiske feil og tvilsomme elite-elementer – i motsetning til den konvensjonelle hegemoniske diskurs.

Psst… Frihetsparadoks

Share this...Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Share on StumbleUponShare on TumblrEmail this to someoneDigg this

Leave a Reply

%d bloggers like this: